ja_mageia

Kommentar til kjennelse avsagt av Høyesterett 5. juni 2009: De særlige prosessreglene i aml. kap 17

Skrevet av Lene Bårli

Saken gjelder erstatningskrav fremsatt mot en tidligere arbeidsgiver av en arbeidstaker som hadde sagt opp sin stilling med umiddelbar virkning. Det reises spørsmål om anvendelsesområdet for de særlige prosessreglene i arbeidsmiljøloven kapittel 17, og tolkning av aml. § 17-4 om søksmålsfrister.

Etter påstander om at arbeidstaker A solgte hjemmebrent i arbeidstiden fikk A valget mellom å si opp selv med umiddelbar virkning, eller å bli suspendert med umiddelbar virkning i den hensikt å bli avskjediget og politianmeldt. A sa opp jobben sin med umiddelbar virkning. Når påstandene viste seg å være basert på bristende og uriktige forutsetninger, anla arbeidstaker sak mot kommunen med påstand om at det ville være i strid med avtaleloven § 36 å opprettholde oppsigelsen. Kommunen tapte i lagmannsretten. De anket til Høyesterett.

Høyesterett behandler først spørsmålet om arbeidsmiljøloven kapittel 17 om tvister om arbeidsforhold kommer til anvendelse i saken, deretter ser de nærmere på reglene om søksmålsfrister i aml. § 17-4.

Arbeidsmiljølovens kapittel 17

Førstvoterende konkluderer tidlig med at saker om erstatningskrav er innenfor kjerneområdet for de særskilte prosessregler i kapittel 17 ved å vise til Ot.prp.nr.49 (2004-2005) angående merknader til aml. § 17-1.

Høyesterett legger til grunn at tvistetemaet i saken er hvorvidt arbeidsgiver har gjort seg skyldig i erstatningsbetingende forhold i forbindelse med at A sa opp sin stilling, og at utgangspunktet hele tiden har vært tatt i arbeidsmiljølovens regler. Det konkluderes med at saken er av en slik art at den faller innunder kjerneområdet for kapittel 17 og at de særskilte prosessreglene kommer til anvendelse.

Høyesterett uttaler at det ikke er noe i ordlyden som gir holdepunkter for å innfortolke et unntak fra fristbestemmelsene ved oppsigelse fra arbeidstakers side. Det uttales at formålet med fristreglene tilsier at det ikke kan gjelde et slikt unntak. Spesielt ved krav om gjeninntreden er det viktig at arbeidstaker anlegger søksmål relativt raskt.

Søksmålsfristen for erstatningskrav er seks måneder regnet fra oppsigelsen, jfr. aml. § 17-4 første ledd annet punktum, jfr annet ledd, jfr. § 17-3 annet ledd. Stevning ble tatt ut ett år og fire måneder etter oppsigelse og førstvoterende konkluderer med at søksmålsfristen er oversittet.

Det uttales at eventuelle avtaler om fristforlengelse bør inngås før fristen går ut, men at en ikke kan se bort i fra at det i enkelttilfeller vil måtte gjøres unntak fra fristene. Da spesielt i tilfeller hvor det vil virke svært urimelig ikke å godta en avtale om fristforlengelse som er inngått etter fristen.

Høyesterett avviser søksmålet på bakgrunn av oversittet søksmålsfrist. Kjennelsen er enstemmig.