ja_mageia

Den 11.juni 2008 avsa Høyesterett dom i en sivil sak, vedrørende tips på arbeidsstedet

Skrevet av Rachna Rohatgi

Dommen er viktig for grensedragningen av arbeidsgivers styringsrett

Faktum:

Spørsmålet Høyesterett tok stilling til, var om servitørene på restauranten Theatercafeen i Oslo må godta arbeidsgiverens pålegg om at tips de mottar fra gjestene, skal deles med andre grupper av ansatte.

Siden 1930-tallet hadde praksisen ved Theatercafeen vært at tips som servitørene mottok, tilfalt den enktelte servitør. Med bakgrunn i konflikter mellom servitørene og kokkene, vedtok styret i Hotel Continental AS å innføre tipsdeling ved Theatercafeen hvor 65 prosent av tipsene skulle beholdes av servitørene, mens 35 prosent skulle fordeles til kjøkken og hovmester.

Partenes anførsler:

Hotell- og restaurantarbeiderforbundet gikk til sak mot Theatercafeen AS, ettersom de mente at den styringsretten Theatercafeen har som arbeidsgiver, er begrenset av det som følger av servitørenes arbeidsavtaler. Videre anførte de at arbeidsavtalene må tolkes og at det må foretas en helhetsvurdering, som de mente førte til en rett for servitørene til å beholde tips udelt. På denne bakgrunn mente de at Theatercafeen AS sitt vedtak om fordeling av tips er uforpliktende for dem.

Theatercafeen anførte at arbeidsgiverens styringsrett er preget av at arbeidsavtaler og tarfiffavtaler er ufullstendige, slik at sider av dem må fylles ut. Videre anførte de at styringsretten ikke er begrenset ved lov, tariffavtale eller av arbeidsavtalen som ikke sier noe om tips.

Høyesteretts begrunnelse og resultat:

Høyesterett kom til at Theatercafeen hadde rettslig adgang til å pålegge deling av tipsene ved restauranten. De viste til at begrensninger i styringsretten kan følge av lov, tariffavtaler eller individuelle arbeidsavtaler, men at det ikke her forelå noen lovregulerte begrensninger, og at det var enighet om at tariffavtaler ikke regulerte spørsmålet om tispdeling. Høyesterett tok stilling til hva som må anses å følge av de individuelle arbeidsavtalene.

De viste til at de skriftlige arbeidsavtalene for servitørene ikke inneholdt bestemmelser om retten til tips, og at det heller ikke var lagt frem annet mer konkret skriftlig bidrag til utfylling av avtalene på dette punkt.

Det forelå en langvarig praksis på omtrent 70 år hvor servitørene hadde beholdt tipsene udelt, noe Høyesterett mente var det sterkeste argument som støttet fellesforbundets syn. Videre mente de at varigheten bør ses i sammenheng med de store beløpene det var tale om, som de senere år lå på 150 000 til 200 000 kroner årlig i tips for hver servitør. Høyesterett viste til at ut fra den langvarige og fordelaktige praksisen er det ikke unaturlig at servitørene hadde ikke bare sterke ønsker, men også forventinger, om at ordnignen ville bestå. Spørsmålet for Høyesterett var om dette er forventninger som må anses beskyttet som avtalevilkår? Ved vurderingen av dette, viste de til flere momenter som taler imot:

• Det gjelder ikke ytelse fra arbeidgiver, men gaver fra gjestene. Gaver fra kunder til ansatte er egnet til å påvirke utføringen av arbeidet, blant annet fordelingen av de ansattes oppmerksomhet og innsats. Derfor skal arbeidsgiver kunne regulere adgangen til å ta imot gaver, slik det er gjort i mange andre typer arbeidsforhold. Og det er her ikke tale om å forby serviøtørene å motta tips, spørsmålet er om de må dele tipsen med andre.

• Utviklingen over tid i restaurantbransjen må her veie tungt. Idag praktiserer de aller fleste restuaranter deling av tipsene mellom grupper av ansatte.

• Begrunnelsen i pålegget om tipsdeling tok sikte på å bedre arbeidsmiljøet, ved å bidra til å løse konflikter mellom kokker og servitører.

På bakgrunn av dette, kom Høyesterett til at en rett til å beholde tipsene udelt ikke er en del av arbeidsavtalene til servitørene. Ledelsen på restauranten hadde dermed rettslig adgang til å treffe pålegget om tipsdeling.