Mange reiser i jobbsammenheng. Noen reiser langt og på kort varsel, som for eksempel ansatte i virksomheter som jobber internasjonalt. Et praktisk spørsmål som kan dukke opp, er om arbeidsgiver kan pålegge den ansatte å legge ut for fly, tog, leiebil, drosje eller hotell?

En ny dom gir en viktig avklaring i dette spørsmålet, som både handler om et praktisk spørsmål og om grensene for arbeidsgivers styringsrett.

 

Sterk arbeidsgiver

Arbeidsgiveren var kanskje den sterkeste arbeidsgiveren vi har i Norge, nemlig staten, ved Utenriksdepartementet.

Bakgrunnen for saken var at Utenriksdepartementet hadde innført en ny reiseordning der de ansatte selv skulle bestille hotell og fly, og ble pålagt å legge ut for reiseutgifter. Arbeidsgiver dekket kostnader til kredittkort, og reiseutgiftene skulle selvsagt refunderes. I tillegg kunne de ansatte be om forskudd.

Staten mente at reiseordningen kunne innføres med bakgrunn i arbeidsgivers styringsrett.

NTL: ansatte skal ikke være ansvarlig overfor tredjemenn

De ansatte opplevde ordningen som svært problematisk. Det var ubehagelig å måtte ta personlig ansvar for å bruke et kredittkort og legge ut store reisekostnader. Noen måtte forklare for banken hvorfor de plutselig hadde økt forbruket voldsomt, andre måtte låne penger fra familie og venner for å ha likviditet til å legge ut for tjenestereiser.

Et reiseforskudd gjorde ikke saken enklere, mente det ansatte, som opplevde at det var vanskelig å holde arbeidsgivers og arbeidstaker økonomi adskilt.

Norsk Tjenestemannslag tok saken til retten på vegne av de ansatte.

NTLs påstand i retten var at staten ikke i kraft av arbeidsgivers styringsrett kunne pålegge ansatte å påta seg et personlig økonomisk ansvar overfor tredjemann for utgifter til flyreiser og/eller hotell i forbindelse med planlagte eller gjennomførte tjenestereiser

Staten mente at blant annet at det i praksis er umulig å gjennomføre tjenestereiser i utlandet uten at den som reiser inngår avtaler direkte med tredjemenn. Staten sa at «Det ligger implisitt i arbeidsavtalen, sammenholdt med tariffavtalen, en forutsetning om at medarbeiderne må påta seg å dekke reiseutgiftene mot refusjon i ettertid, alternativt ved bruk av utbetalt forskudd eller kredittkort betalt av arbeidsgiver. Det er ingen verneregler som innebærer at arbeidstakere ikke kan pålegges å dekke utgifter i forbindelse med tjenestereiser mot senere refusjon.»

Staten vant første runde i tingretten.

NTL anket, og snudde saken i lagmannsretten. Staten anket til Høyesterett, men denne anken er nå avvist.

Domstolene har dermed talt: arbeidsgiver kan ikke pålegge ansatte å legge ut for reisekostnader som hotell og fly. 

 

Borgarting:

Borgarting lagmannsrett skrev i sin begrunnelse blant annet at:

Det omstridte pålegget faller utenfor rammene for det arbeidstakerne kan pålegges i medhold av arbeidsavtalen sammenholdt med særavtalen for reiser utenlands for statens regning. Da kan pålegget heller ikke hjemles i arbeidsgivers styringsrett som må utøves innenfor de rammer som arbeidsavtalen setter.

 

Senere i dommen heter det at:

Det omstridte pålegget i vår sak innebærer at de ansatte plikter å påta seg et personlig økonomisk ansvar overfor tredjemenn for utgifter til flyreiser og hotell i forbindelse med tjenestereiser og håndtere disse utgiftene på egne bankkonti eller kredittkort. Ved forskuddsutbetalinger, som ofte er nødvendig av privatøkonomiske grunner, er det vanskelig å se at det ikke regelmessig vil bli en sammenblanding av private midler og arbeidsgivers penger. Et vesentlig element i vurderingen er at dette er utgifter som hver for seg, men ikke minst samlet, kan dreie seg om betydelige beløp. Hertil kommer at reisefrekvensen kan være stor. Sammenholdt med adgangen til lønnstrekk er lagmannsrettens vurdering at pålegget ligger utenfor rammene av det arbeidsgiver kan bestemme i kraft av styringsretten.

På denne bakgrunn er lagmannsrettens konklusjon at pålegget i reisepolicyen om at utgifter som påløper ved bestilling av flybilletter og hotell i forbindelse med tjenestereiser ikke skal belastes departementet verken har grunnlag i de individuelle arbeidsavtalene, i tariffavtale eller i arbeidsgivers styringsrett. Pålegget anses derfor urettmessig og NTL gis medhold i sakens realitet, men slik at domsslutningen utformes uten henvisning til hvilke rettslige grunnlag som mangler.

 

Hva kan vi lære av dommen?

Dommen bidrar først og fremst med et konkret eksempel på grensene for arbeidsgivers styringsrett, og får betydning for mange ansatte. Det er i seg selv verdifullt. På et mer prinsipielt plan, kan dommen sies å presisere at arbeidstaker ikke skal settes i en situasjon der han eller hun motvillig trekkes inn i forpliktelser som oppstår mellom arbeidsgiver og tredjemenn.

 

Referanser

Saken har saksnummer i Borgarting: LB-2017-11661, avvisningskjennelse i Høyesterett (enstemmig) HR-2018-1370-U

Advokat Eivind Arntsen startet Arbeidsrettsadvokaten.no i 2006, og har vært utgiver og redaktør for nettsidene siden den gang. Til daglig er Advokat Arntsen partner i Brækhus Advokatfirma i Oslo. Arntsen har omfattende erfaring med forhandling og tvisteløsning innen alle former for arbeidsrettslige spørsmål.

Eivind Arntsen – who has written posts on Arbeidsrettsadvokaten.